Fra Pauls dagbok 31.08.1914:

” I land går det store flokker med reinsdyr som streifer omkring. Etter hvert som man nærmer seg, får man øye på noen hvite punkter, som ser ut som snøflekker. Etter nærmere iakttakelse, får man se at det er isbjørner som har sitt hjem her…

Etter middag fikk vi se tre bjørner spasere langs stranden, og det var nå som man våknet opp av en døs. Ole Hansen og styrmann Markussen, matros Sigvart Larsen fra Tromsø, matros Georg Albertsen fra Hammerfest og jeg, slo følge. Vi gikk i en av fangstbåtene og rodde i land med geværer, som vi tok med oss...

Kommet i land måtte vi krype på knærne for ikke å skremme de tre bjørnene som vi hadde på en bergnakke til høyre for oss, omtrent 600 meter borte.

Bjørnene gikk fra oss og ned til bergnakken, så de ble skjult for våre øyne. Nå hadde vi omtrent en kilometer å løpe, for vår hensikt var å avskjære dem tilbaketoget. Vi løp over en slette og til en liten høyde. Derfra hadde vi god utsikt.


UTDRAG s. 27

MAUDFERDEN

Roald Amundsen hadde i flere år planlagt å dra gjennom Nordøst- passasjen. Han hadde allerede plantet det norske flagget på Sydpolen, og nå stod Nordpolen for tur. Først og fremst ville han foreta vitenskapelige undersøkelser, men han ville også prøve det Fridtjof Nansen hadde forsøkt noen år tidligere, men ikke klart: Å fryse fast i drivisen nord for Øst-Sibir, og la havstrømmene føre skipet til Nordpolen.

Og Paul skrev brev til lokalavisen: ”Herr Redaktør! Søndag 7. juli 1918

Det var ønskelig om jeg kunne få plass for noen linjer i deres blad. Polarskipet ”Maud” går nordover med god fart langs Helgelands-kysten.

Det er litt surt og kaldt på morgenen. Ja, vinden kommer jo fra nord. Men det gjelder å gå videre med samme fart, til man ligger fast mellom isflakene i Polarhavet. Da får man god tid til å tenke seg om, og drive litt sport av og til.

En hilsen til far og mor, slekt og venner fra gutten som er ute på fart. Tiden går fort, kommer tilbake når det gir seg en anledning, adjø!

Deltaker Paul Knutsen fra Vik.”


UTDRAG s.43

Isen sprenges - ”Maud” drar videre

Straks det var avklart at Peter Tessem og Paul skulle forlate ”Maud”, startet de å bygge en hytte av skiferstein ved strandkanten. Spøkefullt ble hytta døpt ”Petersborg”. Den ble innredet med køyer og en liten ovn. Proviant for et år ble stablet inn, og begge flyttet inn i steinhytta da den stod ferdig i slutten av august, men de fortsatte å hjelpe til om bord. Det ble også bygd hus til hundene. De hadde fått med seg et hundespann med enten fem eller seks hunder. Tessem hadde bygd en lett slede for postferden til Dickson.

Fremdeles lå ”Maud” innefrosset i bukta, omgitt av ca to meter tykk is, mens havet utenfor var åpent. Peter og Paul ventet på frost og snøfall, så de kunne komme seg i veg til Dickson.

Havet utenfor Maudhavn kunne fryse til når som helst. I begynnelsen av september ble det bestemt at nå skulle skuta løs av isen ved hjelp av kruttladninger. Paul og Peter ble med på denne svært krevende jobben. De hogg hull i isen, plasserte sprengstoffet under isen - og fyrte av!

Etter hvert som isen ble sprengt vekk, beveget ”Maud” seg sakte ut mot åpent hav.

Arbeidstiden var fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Gang på gang så det ut til at ”Maud” ville komme seg løs, og Paul og Peter hadde flere høytidlige avskjeder med kameratene om bord - men neste dag var det bruk for dem til issprenging igjen...

Nesten fire uker senere, den 12. september, lå havet åpent og Paul og Peter kom for siste gang om bord og spiste frokost på ”Maud”. Etter en siste høytidlig avskjed gikk de om bord i ei pram og rodde inn mot land.

Det var nok to slitne karer som stod igjen på iskanten i Maudhavn. Klokken 9 om morgenen så de ”Maud” forsvinne ut av bukta, ”underen uavlatelig vifting” til farvel.

De skulle aldri se hverandre igjen.


UTDRAG s. 47

Var Tessem og Knutsen kommet til Norge?

I Norge ble det ikke reagert med en gang på telegrammet fra Anadyr med spørsmål om man hadde hørt noe fra Tessem og Knutsen. Nansen mente at den vanskelige polistiske situasjonen i Sibir kunne være årsaken. I februar 1920 hadde bolsjevikene inntatt Arkhangelsk. Paul Knutsen og Peter Tessem hadde vært på veg til Dickson, uten å kjenne til den politiske situasjonen.

Etter hvert ble det mer og mer klart at en tragedie hadde skjedd. Da Roald Amundsen fikk beskjed i juni 1920 om at ingen hadde hørt noe fra dem, tok også han dette rolig. Han mente årsaken var ”at telegrafen i Dickson ikke arbeider. Noen grunn til engstelse er det ikke.”

Men på Dickson arbeidet de, og det var kommet en ny stasjonssjef etter at ”Maud” hadde vært innom i september 1918.

Om bord på ”Maud” ble Oscar Wisting stadig mer urolig. Amundsen skrev til broren, Leon (”UKE-Adressa” 20.01 1996): ”Wisting mener at en tragedie hadde funnet sted. Og det synes meg for øye-blikket som den eneste løsning. Intet om dette til noen!”