Eljas Petterson var engang på fiske ute i Bremstein, et lite fiskevær utenfor Vega. Eljas hadde med seg den ene sønnen sin. De hadde vært og drevet med juksa om dagen, og var kommet tilbake til fiskeværet om kvelden. Gutten var gått opp i bua for å koke kaffe, mens Eljas selv satt nede i fjæra og gjorde til fisken. 
   Da kom det en fremmed fisker og spurte om han kunne få ligge i samme bu som dem om natta. Joda, mente Eljas, det måtte da gå an. Den fremmede hadde også en unggutt med seg. 
   - Gå opp i bua du, og kok, sa fremmedkaren til sønnen sin. Gutten gikk straks til bua, men kom like fort tilbake, og satte seg på en stein i fjæra uten å si et ord.
   Eljas syntes dette var en merkelig oppførsel, men sa ingen ting. Da gikk fremmedkaren sjøl opp i bua. Men han var ikke før kommet inn, så satt også han på en stein nede i fjæra. ”Det gol ikke gauk i han heller”, som de gamle sa før i tida.
   Eljas syntes dette var de merkeligste karene han noen gang hadde møtt. Han spurte dem hvorfor de ikke laget seg mat.

- Jo, det kan jeg si deg, svarte den fremmede, - guttungen din har lagt en tollekniv i senga vår!

(fortsetter...)

I gamle dager var det ei fortelling om gongfala på Ylvingen. Ei jente som het Johanne kom ut for det. En sen kveld i april traff hun på gongfala på Kleiven i Kleivskaret, der den gamle skola i Ylvingen stod. Nå er det bygd et kapell der.
   Hun så at gongfala var uten hoder, og hun hørte også at de sang
begravelsessanger. Johanne kjente igjen stemmen til Eljas Jonså, bonden som den gangen bodde i Kleiven. Da dette skjedde var han på fiske i Lofoten.
   Johanne kom seg heim, men hun var helt andpusten og ihjel-skremt etter det hun hadde opplevd. Folk fikk ut av henne hva som hadde skjedd, men de syntes det var merkelig at hun etterpå ble så syk. Hun gikk til sengs, og ble liggende i mange dager.
   Ei stund senere kom det bud fra Lofoten om at det var omkommet et helt båtlag på fire mann fra Ylvingen. Tre av dem var brødrene Andreas Jonså, Ole Jonså og Eljas Jonså...