Aslak het en bonde som bodde på øya Torgar. Øya ligger i den nordlige delen av Norge. Aslak var en meget klok mann, og han var høvding over øya. Han hadde en sønn som het Bjørn, en dyktig og lovende ung mann.
Kongen sendte bud til Aslak og sa at han var på gjesting og ville snakke med ham. Aslak gjorde seg straks klar og reiste til ham. Kongen tok godt imot ham og sa:
- Du skal gjøre i stand til et gjestebud for meg og et følge på ett hundre mann, og jeg skal bli i tre netter.
Aslak svarte: - Jeg er ikke i stand til å holde gjestebud, men jeg skal betale det et slikt gjestebud koster, og jeg vil gi gaver som om gjestebudet var blitt holdt.
- Hva kommer det av at du nekter å holde gjestebud for meg? spurte kongen.
- Jeg synes ikke jeg har hus og gård som passer, sa Aslak, - og så har jeg ingen kunnskap om å være vertskap for konger.
- Vi lar ikke noe slikt stå i vegen, svarte kongen.
Aslak forklarte at han hadde lite utstyr til matlaging for et kongebesøk, og han ba kongen om å få slippe å holde dette gjestebudet.
- Finn på hvilken unnskyldning du vil, jeg kommer i alle fall, sa kongen, og ga beskjed om at han kom senest dagen etter. Aslak bad kongen gjøre som han ville, og dro hjem igjen.
Neste morgen kom kongen. Aslak gikk for å møte ham, hilste velkommen og tok i mot ham på beste måte. Alle gikk inn i salen og ble bedt om å sette seg. Hele rommet var staselig pyntet med skjold og annen pynt. Da undret kongen seg: - Er det noe annet du synes du mangler til gjestebudet enn huspynt?
- Jeg er redd jeg savner noe annet mer, sa Aslak, - men kanskje får jeg samlet sammen mer med litt hjelp. Likevel har jeg pyntet her med mine egne spyd og skjold, og jeg har ikke trengt å låne noe.
Det syntes kongen var godt gjort. Aslak sørget for at stemningen ble svært god, og alle sa at de aldri hadde vært i et bedre gjestebud.
Så gikk natten. Neste morgen etter morgen-messen satt alle og drakk i lag. Da snakket kongen og Aslak sammen:
- Hvor godt kjenner du til den loven som ble godkjent av Olav Haraldsson, den hellige? Det blir påstått at du er en dyktig lovmann, sa kongen.
- Jeg tror nok at jeg kjenner den loven en del, svarte Aslak.
- Vet du da hva Olav den hellige satte som straff hvis en mann lot en sønn bli fostret opp i hemmelighet? spurte kongen.
- Jeg kjenner ikke til at en mann ikke kan få bestemme selv hvor barna hans skal vokse opp, svarte Aslak.
- Jeg har hørt noe annet, sa kongen.
- Og hva har du hørt? spurte Aslak. Kongen sa at en som gjorde seg skyldig i noe slikt, han skulle miste alt han eide, og i tillegg miste livet.
- Hvorfor skulle han få en så hard dom? undret Aslak. Kongen svarte:
- Kongen kan jo ikke velge seg en mann til å hjelpe seg, hvis han ikke vet om han finnes eller ikke. Og kongen kan heller ikke vite om han skal vokte seg for en mann, dersom han ikke vet om mannen finnes.
- Denne saken vil jeg ikke snakke om, for dette har jeg ikke noe med, sa Aslak.
- Det er blitt meg fortalt at du lar en sønn bli oppfostret i hemmelighet, sa kongen.
- Hvem sier det? spurte Aslak.
- Nikolas Torbergsson har fortalt meg det, sa kongen.
- Har du sagt det, Nikolas? spurte Aslak ham.
- Det blir vanskelig å seile mellom skjær og bølger, sa Nikolas, og fortsatte: - Jeg kan ikke beskylde kongen for løgn, og jeg kan heller ikke nekte for at jeg har snakket om saken. Jeg husker at jeg var her på Torgar da jeg var ti år gammel, og jeg var svært rask for alderen. Den gang hadde du en sønn som het Heming. Han og jeg lekte barneleiker sammen. Jeg har aldri sett maken til unge, for han var på alle områder mye sterkere enn meg, enda han bare var seks år, og jeg var som sagt ti. Han var igjen her da vi dro, og siden har jeg aldri hørt noe om ham. Det er hva jeg har sagt til kongen, og ikke noe annet, avsluttet Nikolas.
- Hvor er det blitt av den karen? spurte kongen.
- Det er riktig som Nikolas sier, innrømmet Aslak, - jeg hadde en sønn som het Heming, som jeg så kunne ha nådd langt. Men ikke lenge etterpå mistet han forstanden, og jeg sendte ham bort – så langt vekk fra Torgar og fra alle mennesker, slik at ingen skulle få høre noe om ham. Siden har jeg verken spurt etter ham, eller hørt noe om ham, og vet derfor ikke om han lever eller er død.
- Du skal ikke ha flere utgifter for vår skyld denne gangen. Vi reiser nå, og du skal ikke behøve å ta imot oss før neste år på samme tid. Men da skal sønnen din være her, enten han har mer eller mindre vett. Og er han død, vil jeg se beinrestene etter ham, sa kongen.
- Dette har jeg ikke mye lyst til, svarte Aslak.
Så skiltes de. Kongen reiste hjem og var på gården sin i et år, og alt var rolig i landet...
(utdraget er hentet fra s. 6,7 og 8)